Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Medlemstallet har nå nådd 7000 – med norges største thai-forum, og underforum for Filippinene.

www.asiaforum.no

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Etter å ha mottatt en kommentar til et innlegg i min- egen vg-blogg – en spam-kommentar, åpenbart – kommer ’speilbildet’ av denne spam’en til min e-mail innboks.

Noen som har opplevd noe lignende, eller har noen ideer om hva dette dreier seg om?

Under; kopi av e-mailen:

03.09.2010

 

Svar   ▼

• Svar
• Svar til alle
• Videresend
• Slett
• Søppelpost
• Marker som ulest
• Marker som lest
• Slett alt fra avsender
• Skriv ut melding
• Vis meldingskilde
• Vis meldingshistorikk
• Skjul meldingshistorikk
• Vis detaljer
• Skjul detaljer

 

CorinneAdkins

Til sisyv@hotmail.com

Fra:	CorinneAdkins
Sendt:	3. september 2010 00:48:40
Til:	sisyv@hotmail.com

Denne meldingen ser veldig mistenksom ut for våre SmartScreen-filtre, så vi har blokkert vedlegg, bilder og koblinger av hensyn til sikkerheten. Vis innhold

Ny kommentar til ditt innlegg #380294 "Zardo: Jeg har blitt truet på livet."
Forfatter : CorinneAdkins (IP: 10.84.100.30 , dexter.int.vgnett.no)
E-post: elizabethmartin@mail15.com
URL : http://www.lowest-rate-loans.com
Whois : http://ws.arin.net/cgi-bin/whois.pl?queryinput=10.84.100.30
Kommentar:
Do not cash to buy a house? Worry not, because it is achievable to take the <a href="http://lowest-rate-loans.com" rel="nofollow">loan</a> to work out such problems. Hence take a term loan to buy everything you need.

Du kan se alle kommentarer til dette innlegget her:
http://11560.vgb.no/2010/02/14/zardo-jeg-har-blitt-truet-pa-livet/#comments

Slett den: http://11560.vgb.no/wp-admin/comment.php?action=cdc&c=9999923825
Søppel: http://11560.vgb.no/wp-admin/comment.php?action=cdc&dt=spam&c=9999923825

 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Også første gang jeg opplever noe sånt – i allefall fra en skjeggape med ropert.

Men jeg har da navnet på fyren – Mohyldeen Mohammad – så kan jeg melde ham til politiet, for trusler om vold – og for å skape frykt og angst. Ikke det at jeg ble så redd – bare noe jeg sier, slik at jeg kan saksøke ham for en slump med penger. Det hadde han nok ikke ventet – et angrep fra den kanten; å bli anmeldt av halve Norge’s befolkning. Vi har da et velfungerende rettssystem her i landet  – har vi ikke det….?

Jeg blir fly forbanna av slike ting som dette – og har aldri hatt noen spesiell grunn til å ha dårlige følelser overfor muslimer, snarere tvert om – men nå kjenner jeg bare at jeg blir drittlei alt det jeg opplever som ‘tøv’, og fremmedelementer, i det landet jeg er født og oppvokst i – i en tid som var fri for slike problemer.

Selv mener jeg også at om jeg velger å krenke Allah, Muhammed eller fetteren hans, har ingen muslim noe med det å gjøre – det er i såfall et forhold mellom meg og guddommen – og det skader ingen andre enn meg selv. Men er klar over at en muslim nok ikke ville se dette på samme måte. På samme tid ser jeg også at det er ikke alltid man skal påberope seg yttringsfriheten – på død og liv, og i alle sammenhenger – men det er alikevel ikke akseptabelt med trussler om terroranslag mot et helt lands befolkning – eller noen i det hele tatt.

Slike trussler er også triste, og ødeleggende, for de fleste andre muslimer i Norge, som er mere moderate, og ikke deler slike ytterliggående synspunkter.

Nedenfor legger jeg ved et innlegg som var postet i en annen blogg – og som er noe av det mest rasistiske, og krenkende,  jeg har hørt fra en muslim – selv om jeg kjenner sjargongen til noen av den yngre garde.  Er det rart at mange nordmenn blir skeptiske, føler fremmedfrykt, og ønsker å holde avstand. Dette er i allefall ikke noe som fremmer forsoning og integrering. For meg er det også lett å ta dette personlig, siden jeg har ei kone som er mørkere i huden enn de fleste muslimer. Men velger alikevel ikke å tolke dette som står under her som representativt for muslimer generelt i Norge.

FAEN SÅ RASISTISKE NORDMENN ER MOT KREKAR! :Nordmenn er nazier.. og rasister fra før.. dette er ikke pga muslimene..
Dette er OLA NORDMANNS NATUR!! HVIT MANNS NATUR!!
det er hvit manns natur å være feig liten drittjævel.. denne rasismen starta ikke idag. Dette har pågått over 50 år…
Først med våre foreldre..også nå med oss..Dette er ikke noe nytt…. det har alltid vært sånn i verden!!
Rasistiske maktsyke hvite mennesker som gjør MASSE DRITT i samfunnet og i verden..
Et godt eksempel er jo FRP Psykopatiske siv jensen… SOm bare spiller på fremmedfrykt.
NORGE ER RASISTISK LAND SOM FAEN!! det har det alltid vært.. at disse jævle hvite apekattene stemmer rasistisk ekke noe nytt…
NORGE har alltid vært jævla rasister.. utlendinger i norge har alltid måtte klare seg selv fra dag 1… Disse dobbeltmoral jævlene er det ikke vits å diskutere med heller.
KUN KRIG NÅ!! FUCKEM !! Disse jævla feige nordmenna fortjener alt som kommer til dem!!
Forpulte nazier

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Nå kunne en jo fjase med at; ‘hvilken mann ville ikke ‘underlegge’ seg en slik kvinne? Men vold er ikke gøy, uansett hvem som utøver den.

HVORFOR BLIR IKKE VOLD MOT MENN TATT SKIKKELIG PÅ ALVOR?

Menn begynner å ’strømme til’ nå – og det finnes krisesentere for oss også, og flere er i kjømda. Men når skal dette problemet få samme status som menns vold mot kvinner?
Hittil har det vel vært mere slik at en har ledd av menn som får ‘pryl’ av koner og kjærester, enn å ta det på alvor.
Som om det kun er til pass for oss, og/eller er noen tusseladder som lar oss banke opp.

Om en mann nå – slik det er de fleste steder – får ei flaske i holdet, og avrevet alle knappene i skjorta, av et rabiat jungeltroll, atter en gang, og føler seg så ydmyket, såret og forbanna, at han ikke orker mer, og går til det lokale krisesenteret, for å søke støtte og hjelp, får han høre; her kan du ikke komme inn, gå til politiet.
Når han slukøret går til politiet, som har muret seg inne, og ikke slipper noen inn etter vanlig kontortid, får han; kom igjen i morgen, over helga osv. – da det kun er 2 mann på vakt, og en må være operative i forhold til eventuelle krisesituasjoner, uten tid til å drive med papirarbeid.
For ikke å snakke om og skulle fungere som noen moralske støtte, og å drive omsorg.
Om en, etter å ha fått servert dette av en upersonlig metallisk stemme gjennom caling’en, blir litt heit i toppen og ytrer en smule frustrasjon, får en slengt til seg, sånn på slutten; du er full – for sikkerhets skyld.
For at tjenestemannen kan rettferdiggjøre avslaget overfor seg selv.

Slukøret tusler manne hjemmover igjen, fortsatt såra og vonbroten – og, bare på faenskap, ringer politiet og forteller at han har slått til kjærringa si.
Da er de der, på under 5 minutter – begge to.
Så får ha i allefall lagt frem saken – om ikke annet.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

PONG Fuen

 Thai pop/rock

Kan skaffes.

 [youtube]http://www.youtube.com/watch?v=mBEthA95wkI&feature=related[youtube/]

http://www.youtube.com/watch?v=mBEthA95wkI&feature=related

http://www.youtube.com/v/mBEthA95wkI&hl=en_US&fs=1&”></param><param http://www.youtube.com/v/mBEthA95wkI&hl=en_US&fs=1http://kaka019.multiply.com/video/item/2http://www.youtube.com/watch?v=mBEthA95wkI

http://us.profile.myspace.cn/index.cfm?fuseaction=user.viewprofile&friendid=309410145

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hans siste akt.

Den 11-07-2001 vandret Herman fra Xandra, og sine barn, med retning Hilton Hotel.

Ingen vet helt hvorfor, men han orket tydligvis ikke mer.

Med sin svake helse strevde han seg opp på hotellets tak.

Der gjorde Herman sin siste akt…….han ville gjøre det slutt.

Han gjorde det for sine fans, og for seg selv – de skulle se den ekte Herman…..

The Dutch King of Rock and Roll ! ! ! !

Den siste akt for sine fans……å hoppe ut fra Hilton Hotel i Amsterdam….

Herman Brood Is Dood !!!

Verder heb ik niks meegemaakt Herman Brood mediafenomeen

Herman Brood – Saturday Night

01- Rock’n'Roll Junkie – Herman Brood and his Wild Romance

Herman Brood & his Wild Romance – Back (In Y’r Love)

Herman Brood & Wild Romance – Babies

Herman Brood & His Wild Romance – Saturdaynight/Ladykiller

Herman Brood – My Way

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det banket svakt men heftig på døren, og han gjentok navnet hennes med lav intens stemme. Det var sent, og beboerne i det lille sparsommelig innredede murhuset var gått til sengs for kvelden. Man legger seg tidlig på landsbygda i Thailand. Å gå til sengs er vel en dårlig formulering, for alle lå på matter som var lagt utover gulvet. Den lille korpulente kvinnen reiste seg sakte, men gikk så med raske, litt vaggende skritt for å åpne døren. Hun skrudde på lyset både ute og inne. Det var klart hvem gjesten var. Hun kjente igjen stemmen, men skjønte ikke hva han ville så sent.Den ellers så snakkeglade damen skulle til å si noe, men ble stum da han kom farende inn i det fullt opplyste rommet.
Der sto han; broren, oversmurt med blod – og det luktet ikke godt av den middels store, men tettbygde mannen – i fuktig kveldstemperert tropevarme. Han begynte å bable noe usammenhengende, men søsteren avbrøt sin 15 år yngre bror. "Hva er det som har hendt?" – hikstet hun frem.

En gryende følelse av ubehag begynte å bre seg inne i henne. Det var i såfall ikke første gang han lagde problemer for seg og familien. Det hadde vært knivslagsmål. Han hadde drukket seg full og løpt rundt med pistol – og familien hadde måtte kjøpe han fri fra arresten. De tre siste års songkran, den thailandske nyttårsfeiring, hadde kombinasjonen thai-whisky og motorsykkelkjøring endt i diverse grøftekanter – som igjen resulterte i forskjellige grader av kvestelse, og medfølgende sykehusopphold. Siste gangen med komplisert benbrudd, operasjon og innlegg av titan-stift – om han ikke skulle bli halt for resten av livet. Litt halt ble han likevel. Det er ikke alltid like godt å vite om kongeriket’s sykehus og leger tenker mer på pasientens velferd enn på egen økonomi. I alle fall – regningen for sykehusoppholdet ble tilnærmet astronomisk – for Thailand er ingen velferdsstat. Så kirurgene gjorde trolig det optimale ut av situasjonen.

Ikke nok med at songkran er feiringen av et nytt måneår, det er også den tiden da de yngre, gjennom forskjellige ritualer, viser respekt og ærbødighet overfor familiens eldste medlemmer. Det kan nok være vanskelig å være seg bevisst en videre tolkning av disse begrepene når en er opptatt med ungdommelig sosialisering, samtidig som man heller i seg store mengder whisky. Etterpåklokskap og selvransakelse var nok svært så flyktige bekjentskaper for Bror – for etterpå presterte han å selge huset moren bodde i, med henne på kjøpe – nesten bokstavelig talt. Huset sto desverre i hans navn, og han måtte jo ha noe å leve av som arbeidsufør, så gamlemor ble henvist til en pendlertilværelse mellom hjemmene til sitt resterende avkom. Det var en stor familie, men mange munner å mette, og de færreste av dem var særlig lystne på å måtte brødfø enda en – selv om det var deres egen mor. De 100 000 bhat sønnen tjente på hussalget, og som var en latterlig lav sum å skusle bor farsarven for, forsvant innen kort tid – og den pekuniære situasjonene var snart status quo.

Nå sto han der altså, yngstemann i søskenflokken, inne i huset til søsteren – mens insektene surret frenetisk rundt lysstoffrøret i taket, tilsølt med blod fra topp til tå. "Hva har skjedd? – gjentok hun. "Hvorfor er du full av blod – har du skadet deg?" Han svarte ikke med en gang – men så stivt fremfor seg med et plaget uttrykk i ansiktet. De andre ni familiemedlemmene hadde begynt å røre på seg. Søsteren slukket utelyset og lukket døren. Da kom hele historien.

"Jeg har drept en mann." – kom det lavt, i det den siste slåen gikk i lås. "Hva sa du?" – ropte søsteren. "Den jævla tullingen fra Isan som har flydd rundt her og prøvd å få seg jobb på fruktplantasjen kom inn i skuret mitt og sa at eieren hadde fortalt at han hadde fått jobben min, og at jeg skulle pelle meg vekk." Han stirret opp i taket, og gjorde en pause mens han senket hodet sakte og så utover forsamlingen av mennesker som nå var våkne, og glodde på han med vidåpne øyne. Selv sto han fortsatt, mens søsteren hadde satt seg på gulvet med bena i kors. Han møtte blikket hennes og fortsatte. "Jeg ville jo ikke drepe fyren! Men han var full, og bare sto der og prata en masse dritt – om at han var bedt om å gå og si til meg at jeg bare skulle pakke sakene, og nå var jobben hans – fordi sjefen mente han ville arbeide bedre og billigere enn meg. Ikke trodde jeg noe på det tøvet han kom med heller – så jeg ba han holde kjeft, og komme seg ut. Da ble han helt vill, og dro frem en diger kniv."

Svetten rant i det mørke ansiktet nå, og han begynte å snakke enda fortere. "Jeg ble jo livredd. Trodde det bare var fylleprat, men da han begynte å veive rundt seg med kniven var det ikke godt å vite hva den jævla lao-bonden kunne finne på – fyren var fullstendig gal." Han slo ut med armene. Søsteren reiste seg. "Se her!" – sa han, og så nedover seg. "Se på alt blodet!" "Ja, som du ser ut." – svarte hun broren. "For en historie du er havnet i." Hun ristet på hodet og dro han i armen. "Jeg hadde ikke noe valg, han kom mot meg og – " "Ja, ja, jeg forstår." – avbrøt hun utålmodig. "Kom her nå!"

Hun åpnet døren til baderommet, og fjernet alt som lå slengt på gulvet. "Få av deg klærne – jeg skal finne en plastpose å putte dem i – og vask deg skikkelig!" – kommanderte hun. Han tuslet lydig inn, og lukket etter seg.To småunger hadde begynt å sysselsette seg med å dra i hver sin ende av en hundehvalp – og en sverm med forvirrede insekter smalt inn i det nakne lysrøret med ujevne mellomrom, mens et par husgekkoer smattet oppe under det åpne taket. Resten av husets ni beboere satt og hang borti krokene, mer eller mindre apatiske, uten å vite hva de skulle si eller ta seg til.

"Jeg hakka fyren i hjæl." – kom det plutselig inne i fra vannrommet. "Det ble et jævla søl." – konstaterte han, mens blodfarget vann rant utover badegulvet, og ned i sluken. "Forpulte lao-kao drikkende, flatpannede nordlending – dsjet mae!" – bante han. "Hvorfor ville han lage sånne problemer – hva skal jeg gjøre nå?" "Yot poot!" – befalte søsteren. "Hold kjeft!" Praten stilnet. De eneste lydene som kunne høres var den vanlige summingen fra nattejungelen, lys-svermende insekter, en hund som bjeffet et sted utenfor – og plasket fra vann mot mur.

                            Del 2

Det kom raskt for en dag hva som hadde hendt denne dramatiske og skjebnesvangre kvelden. Bror som jobbet på en fruktplantasje like i nærheten, med å plukke mongkhot og longkong, var i ferd med å rigge seg til for kvelden. Han delte husvær med en annen arbeider – en spinkel liten mann, som ikke gjorde så mye vesen av seg. De stuet diverse redskaper bort i en krok, og foretok seg forskjellige huslige sysler. Hytten de holdt til i var satt opp med et enkelt reisverk, der veggene var dekket av tette bambusmatter, og hadde et tykt stråtak flettet av palmeblader. Den besto kun av ett stort rom med avskjermet toalett – der det også fantes en stor plastdunk fylt med vann, som det fløt et øsekar oppi. Noen få hyller og to skap inneholdt det de trengte av klær og spisebestikk, eller hva det ellers måtte være. Det var innlagt strøm, men drikkevann måtte de lagre i store plastdunker. Selv om ti liter drikkevann bare kostet 10 bhat, valgte de heller å hente det fra en kilde i nærheten. Det var tungt å bære – og det samlet seg alltid en anselig mengde mygglarver i det under oppbevaringen, uansett hvor påpasselige man var med å dekke det til. En elektrisk riskoker, og en kanne til å varme opp vann i var standard – som i alle thailandske hjem.

De som bodde i hytten skulle også fungere som oppsynsmenn på fruktfarmen.

Det befant seg fire mennesker der denne kvelden. Bror, hans arbeidskollega pluss to gutter på 10 og 12 år – som hadde kommet med maten fra hovedhuset på farmen, og nå satt sammen med de to voksne og spiste khrapao moo khai dao - stekt ris med hakket kjøtt, basilikum, chilli og et speilegg på toppen. De følte seg litt som voksne når de kunne sitte der og småsnakke med de to arbeiderne, samtidig som de stappet i seg den enkle velsmakende maten. Praten gikk med spøk og latter, for morskap – sanuk – er en viktig ingrediens i thaienes hverdagsliv. Kveldens tema var det store omreisende showet som hadde kommet fra Bangkok – med dansere og en rekke landskjente artister, som og så innbefattet en lokal kjendis fra Nakhon Si Thammarat – og de to barna reiste seg om mimet noen dansetrinn de hadde sett på på TV.

De var i ferd med å avslutte måltidet. Den lille spinkle hadde tatt fram den sterke tobakke som han med trente bevegelser satt og rullet inn i noen spesielle ferdig oppkuttede blader – mens Bror hadde reist seg for å hente en Beer Chang til. Varmt øl smaker ikke særlig godt – og i det han holdt på med å putte isbiter opp i glassene hørte han lyden av noen som taslet utenfor hytta. Han spisset ørene for å prøve og oppfatte hva det kunne være – men kunne ikke høre det. Bare de samme lydene, med noen stønn og grynt innimellom. "Dette var merkelig", tenkte Bror – "Det finnes ikke noen husdyr i nærheten heller". Det var visst bare han som hadde lagt merke til det, så han ville ikke si noe til de andre – da ville de bare tenke Pi, for spøkelser er ikke noe man spøker med i Thailand. Han forlot glasset og isbitene, som allerede var begynt å smelte – åpnet døren, men kunne ikke se noe med det samme. Fra bekmørket dukket det snart opp en ustødig skikkelse som stirret på ham med to tunge øyne hengende i et pløsete ansikt – og da han oppdaget Bror rettet han seg opp, med minen til en som ble avbrudt i noe han selv ikke helt var klar over. Det var fremmedkaren i fra nord.

Bror virket mindre overrasket. "Mao, mai?" – spurte han smilende. Jo, full var han, men Isan-mannen var ikke på utkikk etter en svirebror. Om så var tilfelle ville det ha vært til det beste for alle parter – Bror var ikke mye avvisende til den type forbrødring. Men denne kvelden hadde den arbeidssøkende nord’ingen bestemt seg for å vise seg fra sin minst sympatiske side – av grunner bare han selv visste. Kun et par uker i forveien hadde han kommet fra Nakhon Phanom for å søke arbeid i syd. Det var i allefall det han fortalte alle som spurte – men hadde åpenbart ikke hellet med seg. Han hadde riktignok hatt en svært kortvarig jobb hos en fruktdyrker, noe som skyldtes at han ble observert på torget med arbeidsgiverens varer, og som han – helt uten nærmere avtale – ville gjøre seg en ekstra lønning på. Denne type enterprise var selvfølgelig ikke særlig populær. Nå kan det vanskelig føres bevis for at thaier er mere henfalne til slarv enn andre folk, men de liker å stoppe og slå av en prat – og slike samtaleemner er like kjærkomne der som andre steder. Så det ryktes fort at den nyankomne ikke var til å stole på – noe som gjorde at få ville ha noe særlig å gjøre med den utro arbeideren etter dette. Kanskje bortsett fra de lokale dagdrivere og drukkenbolter.

I det store og hele var folk fra denne fattigste landsdelen – kalt Isan – ikke sjelden uglesett i andre deler av Thailand. Kanskje spesielt i sør. Den lave statusen skyldes blant annet den sørgelige tilskikkelse at fattigdomsproblemet der er så fremtredende at folk har ry på seg for å være spesielt kreative i sin bestrebelse på å oppretholde en bærekraftig livstilværelse – noe som i værste fall kan innbefatte å fallby sine egne barn til høystbydende, overfalle intetanende mennesker mens de skjærer ut innvollene deres, for deretter å tjene noen bhat på å selge organene til samvittighetsløse oppkjøpere – om de da ikke bare driver ren svartekunst; der onde ånder river ut hjertene på sine offre, etterlater dem som grønne selvlysende kadavere, for deretter å fly avsted mellom tretoppene med rødglødende øyne.
I hvilken grad dette er tilfelle har underordnet betydning – i den forstand at historier, myter og ren slarv er langt mere interessant enn hva som faktisk stemmer med hvirkeligheten. Og det finnes alltid en rekke mennesker som kan bevitne selv den mest gruoppvekkende og horrible historie – og sogar banne på at den er sann.

At unge mennesker i fortsatt skolepliktig alder ofte er på finne som underbetalte, men flittige og lydige diskenspringere for sine arbeidsgivere i restauranter og andre etablissementer sørpå – er heller ikke med på å dempe opppfatningene av folk nordfra. Lokalbefolkningen synes det er morsomt å prate til disse bondetampene fra Isan som prøver å snakke som en offentlig tjenestemann fra Bangkok, samtidig som de knoter på sitt lao eller rullende khmer.

                                    ——— ♦♦♦ ——–

Nå sto han der altså – Isan-mannen – i lyset fra døråpningen, full som en alke. Med et ansikt oppløst av tilnærmet like deler pur ondskap og simpelt brennevin.

Det litt spøkefulle uttrykket i Bror’s ansikt ble brått alvorlig da han så at Isan-mannen ikke gjengjeldte den muntre tonen han slo an. Den nyankommende ravet et steg fremmover, støttet seg tungt mot dørkarmen, mens øynene fløt rundt i det berusede ansiktet – uten å ville feste grep. Bror rygget et steg tilbake. Mannen hikket, samlet blikket og stirret stivt på de fire menneskene inne i rommet. Så klarte han å manne seg opp til å snøvle noe som lignet på at han ønsket å komme og ta del i måltidet. De andre så bare megetsigende på hverandre, og den rungende taushet ansporet tydeligvis til pågangsmot og fornyet styrke – for nå reiste han hodet og kom et par steg til inn i rommet, for liksom å befeste sin egen tilstedeværelse.

Det måneløse bekmørket hang som et sort teppe for døråpningen, og den fuktige varmen føltes enda klammere i den spente og trykkende atmosfæren. Det glinset i svetten fra ansiktene, for det fantes ingen vifte der. Den lille mannen reiste seg langsomt, mens de to guttene ble sittende med bena i kors og fikle med hver sin skje, i ubesluttsomhet over om de skulle fortsette måltidet eller ikke. Sirissene var med på å fortette stemningen ytterligere, med sine gjennomtrengende, intense og nesten metalliske lyder – bare avbrutt av dunkingen fra kveldstoget til Hat Yai, og videre til Malaysia – som alltid var minst en time forsinket.

                            Del 3

Mannen, som gikk under kallenavnet Dam – et navn han må ha fått av andre grunner enn at han var spesiell mørk i huden – hadde forsåvidt ikke opptrådt direkte utagerende eller voldelig, men det var noe med atferden som gjorde de andre urolige. Ikke det alene at han tydelig var åpenbart beruset – men at han også virket å være på en indre mental rulle, som gjorde dem usikre på hva det var han ville med å dukke uanmeldt opp på denne måten. Han var generelt uglesett blant lokalbefolkningen, hadde snakket nedsettende om Bror rundt om kring, og var derfor ikke særlig velkommen – men gjestfrihet var en dyd i Smilet’s Land.

Den avmålte responsen Dam fikk fra sitt ufrivillige vertskap reflekterte etterhvert inn i hans egen mentale bevissthet – i den grad den fungerte – eller rettere; slik den fungerte – der og da. Uansett hvordan det hele måtte henge sammen; ansiktsuttrykket ble med ett mer avslappet, og avspeilte seg i en tilnærmet vennskapelig modus. Det virket som det i et øyeblikks klarsyn slo ned en lyntanke i ham om at han befant seg i en absurd situasjon, som hverken hadde logikk eller akse – og at det følgelig måtte opprettes en form for ballanse, på en eller annen måte. Men de andre ble bare stående der, litt rådville, som følge av den nye situasjonen som hadde oppstått – med denne fremmede som så plutselig hadde dukket opp og avbrutt den fredelige atmosfæren i hytta. Dam var ikke særlig stiv i sentral-thai, men prøvde nå etter beste evne å virke imøtekommende, og slå an en hyggelig tone. "Se her" – sa han, og dro frem ei plastflaske med skrukork fra bukselomma – tok en slurk selv, gliste og rakte den til de andre. "Mai ao" – svarte Bror, og viftet avvepnende med hendene. De forsto fort at innholdet i flasken ikke var vann, men Lao Kao, billig risbrennevin. Dam prøvde igjen – men fikk atter en gang til svar: "Nei, takk – vi skal tidlig opp på jobb i morgen, og klarer oss med et par øl før vi går og legger oss." Dette også for at den fremmede skulle forstå at de snart hadde planer om å krype til køys for kvelden, og at det ikke kom på tale med noe drikkekalas. Deres avvisende holdning og milde oppfordring om oppbrudd hadde ikke den ønskede virkningen. Dam ble bare enda mere oppsatt på å vinne deres tillit – og husket også plutselig hvorfor han hadde kommet. Med en fortrolig liten latter betrodde han de tilstedeværende hvor lite tilfredsstillende det var å drikke hjemmebrenten uten å ha noe vann å skylle den ned med. Om de ikke kunne være så snille å gi ham litt. Jo, det kunne de selvfølgelig. Den lille mannen gikk og hentet en tom flaske, som Bror øste full med vann. Stemningen løste seg litt, i det de øynet et håp om at mannen nå ville forsvinne av seg selv. Ikke minst fordi lyset inne i hytten hadde begynt å tiltrekke seg en anselig mengde insekter gjennom den åpne døren. Situasjonen som helhet, og deres innlærte høflighet, hadde holdt dem fra å lukke den – og å be den fremmede gjøre det ville mest sansynlig ha virket som en invitasjon om å bli.

Men i stedet for å gå var det inntrengeren selv som lukket døren – som om han gjettet tankene deres. Imidlertid mistolket Dam den smule gjestfrihet han hadde opplevd. Det hadde ikke vært lett å komme her sørpå, skaffe seg jobb og venner – blant folk som snakket en dialekt han ikke forsto et kvekk av. Og det var ikke til å komme bort fra at han følte seg ensom. Alt dette, og mere til, hadde han lyst til å fortelle disse menneskene han på en så skjebnesvanger måte hadde havnet sammen med. Det var intet annet han heller ønsket enn å få sitte litt her, innendørs – under ordnede forhold, med medlemmer av sin egen rase, drikke sin sprit og oppleve litt forståelse og medfølelse. Det hadde vært en lang reise – uten mål og mening. De siste par ukene hadde vært en kaotisk ende på en rekke begivenheter han ikke lenger var herre over, og som hadde ført ham mer enn tusen kilometer vekk fra hjemstedet. Det vakre landskapet langs Mekong-flodens bredder, med det majestetiske utsynet til Lao-sidens taggete fjellandskap. Han var sliten og trett der han satt sammenkøpet ved innsiden av døren. Dødstrett – og han visste ikke lenger hva han skulle gjøre.

Han visste selvfølgelig godt hvorfor han hadde reist fra hjembygda – man likte ikke å tenke på det. Så for å slippe å gjøre det søkte han trøst og glemsel gjennom sin gamle venn i nøden – Lao Kao. Isan var ikke akkurat en del av Thailand som fløt over av melk og honning – som det var mere av i syd – og om man ville oppnå økonomisk velstand måtte man jammen slite for det. Noe de fleste også gjorde – men for dem det ikke passet fantes det andre utveier. På tross av at han var yngste barnet i en stor og fattig familie var han blitt forkjælt og borskjemt av alle familiemedlemmene som hadde skiftet på å oppdra ham, og hadde vendt seg til at det var mulig å skrike seg til det han ville. Han var besteforeldrenes øyensten, og foreldrene og de eldste barna hadde mer enn nok med å slite på risåkeren for å kunne opprettholde et minimum av anstendig livsførsel – og knapt nok det. Så å ta snarveier til det han måtte ønske å oppnå var noe han lærte tidlig – og som skulle følge ham resten av livet. Etter å ha livnært seg som småkriminell med diverse tuskhandel havnet han i klørne på narko-mafiaen. Det var ofte den veien det gikk – for etter omfattende gambling, og lysskye transaksjoner som gikk i vasken, var det ikke til å unngå at man ble stående med gjeld til langt oppetter ørene – og da hadde man ikke mange valg, om man ville unngå å havne flytende i Mekong-elven, med kroppen full av kulehull. For mafiaen var ingen veldedig organisasjon, og de ville ha pengene sine tilbake. Han hadde selv jobbet på et av disse ambulerende kasinoene, så han visst hvordan tingene fungerte. Politiet var ikke noe problem – de gikk det an å bestikke, og det var som regel minst en politimann i sivil som var med å holde vakt. Dam hadde også vært med på å drive folk med spillegjeld fra gård og grunn – men så skulle det bli sånn at han en dag selv satt i klisteret. Noe som heldigvis var et tilbakelagt stadium – for han hadde smuglet yaba i et par år, over grensen fra Laos, og var nå gjeldfri. Han hadde regnet ut at han hadde smuglet så mye piller at han sansynligvis hadde gjordt seg fortjent til et par møter med bøddelen – minst – men valgte å fortsette. Det var gode penger å tjene, og det hadde tross alt gått utrolig bra – selv om det var på hekta ved et tilfelle. Han hadde havnet i skuddveksling med politiet, måtte droppe lasten, og klarte med nød og neppe og komme seg unna. Familien visste nok hva han drev med, men snakket aldri om det – ikke minst fordi det dryppet litt på dem også, og gjorde at de slapp å slite seg ut på åkeren for å tjene til livets opphold. Dam visste også at familien var avhengig av hans inntekter, og følte det var hans plikt ikke å svikte dem. Han var i allefall fast bestemt på at søstrene og niesene hans ikke skulle bli nødt til å måtte livnære seg av prostitusjon for å klare seg – slik andre måtte gjøre. Sånn sett nøt han betydningen av sin rolle som beskytter og velgjører.

                           Del 4                 

Bror var også trøtt. Han hadde jobbet hardt hele dagen, og satt nå i fred og ro for å innta dagens siste måltid – for så å bli plaget av denne jævla inntrengeren, som ikke bare var ytterst beruset, men som heller ikke ønsket å ta hensyn til andre menneskers private ve og vel – så Bror var ikke bare trøtt; han begynte også å bli utålmodig, og ikke så lite irritert. Han forsto at ren høflighet ikke lenger nyttet, så han stoppet Dam i en av hans usammenhengende tirader om seg selv, og sine predikamenter. "Kan du være snill å gå nå? Ungene må hjem – og vi skal legge oss." – spurte Bror, i en litt kort tone. Den fulle, som fortsatt satt rett innenfor døren, og hadde klart å leske seg med resten av spriten under beleiringe, reiste hode tungt og sakte fra den tomme flasken han hadde mellom bena – som han til synelatende syntes å konversere med – og satte øynene i forsamlingen. Blikket hadde nå fått en ny og ukjent glans de ikke hadde merket seg før på kvelden. Det tidligere avslappede ansiktsuttrykket trakk seg sammen i en gjeip da han spurte: "Har dere tenkt å kaste meg ut? Nå midt på natta? Kunne jeg ikke få ligge over – har ikke noe annet sted å sove?" Dam gjorde seg litt tverr. "Jeg skal faen ta meg gi deg sove." – svarte Bror kvasst. Han kjente han var fly forbannet, og i ferd med å miste besinnelsen, og siste rest av tålmodighet og høflighet. "Kom deg for helvete ut. Om du ikke har vett til å gå kan vi hjelpe deg, din flatnesa knøl – nå er vi drittlei av å ha deg her. Du kommer hit som en fyllik og lager røre for folk som er høflige mot deg – men det er ingen som har bedt deg komme inn, så nå kan du gå. Dessuten er det ingen av oss, eller noen andre, som vil ha noe å gjøre med en slik tjuvradd som deg, som attpåtil er så freidig å komme nordfra, begynne å spre usanne rykter og slenge skjit rundt omkring. Hva er vitsen med det – og er det noen som har lagd problemer for deg, kanskje? Hvem tror du egentlig at du er?" Bror begynte å hisse seg skikkelig opp. "Reis deg" – befalte han. Inntrengeren så opp på Bror med et sløvt og stivt blikk. "Skal du kaste meg ut? Hah? Hva skal det være godt for? – jeg kan gå selv, din jævla idiot. Og hva slags rykter er det jeg har spredt? Var det ikke for deg hadde jeg hatt jobb her nå." – sa Dam, i en syrlig tone, og snudde hodet demonstrativt. Bror hadde mest lyst til å måke til fyren, men sa istedet: "Hvem var det som gikk til sjefen min og fortalte at jeg stjal mangkhot og ikke var til å stole på? Var ikke det deg – for å prøve å få jobben selv? Din jævla Lao-bonde! – og var det ikke du som stjal fra den andre fruktfarmeren? Hæ? Om det er noen som er en løgner og tjuv er det deg. Dsjet mae! Så se og pell deg vekk!" Dam reiste seg møysommelig. "Hva jeg har gjordt eller ikke skal du bare gi faen i – det er deg og alle de andre i landsbyen her som har laget vanskeligheter og stukket kjepper i hjula når jeg har prøvd å finne noe å tjene penger på. Dere kan dra til helvete alle sammen!" – spyttet han ut – fortsatt med flasken i neven, mens han prøvde å putte den i lommen, samtidig som han strevde med å løfte skjorten med den andre hånden – men ga seg da han innså at flasken ikke var noe samleobjekt lenger, fordi den var tom, og lot den heller gå i gulvet. "Helvete heller – ingen skal komme og kalle meg en løgner og tjuv!" – skrek han. "Og jeg har faen ikke tenkt å dra noen steder. Der jeg kommer fra spør jeg ingen om hva jeg skal gjøre." "Ja, så se til helvete og kom deg tilbake dit da." – svarte Bror hånlig.

Mens alt dette pågikk så de andre i rommet at den fremmede hadde en machete-lignende kniv stukket ned i bukselinningen. Brors første umiddelbare tanke ved synet av kniven var hva som kunne ha skjedd med eieren da han satte seg på gulvet, med kniven mellom lårene – og måtte trekke på smilebåndet, samtidig som han kikket bort på de to barna. Da han så det alvorlige uttrykket i øynene på guttene ble det samtidig klart for ham at dette kunne utvikle seg til noe utrivelig, om ikke det ble en avklaring på situasjonen. Denne nye potensielle trusselen slo gjennom Bror som et tropisk regnskyll – og satte i gang en følelse av avmakt og angst i de andre vennene også. Fyren ville tydeligvis ikke gå frivillig – og hva kunne skje om de ble nødt til å kaste ham ut? Åpenbarelsen av machet’en foruroliget dem i en slik grad at de brått ble stumme, og ikke turte å motsi inntrengeren lenger. De var riktig nok fire mot en – men den spede lille arbeids-kollegaen hadde allerede trukket seg lengst bort i kroken der alle arbeidsredskapene var lagret, og de to små guttene var det ikke naturlig å regne med. Så Bror innså raskt at om det kom til håndgemeng ville hovedparten falle på ham selv. Ikke minst fordi Isan-mannens aggressjon tydelig bar hans adresse. Bror var ikke helt ukjent med mere ungdommelige fylleslagsmål – men han var ingen slosskjempe i den forstand, og han var smertelig klar over sitt nyervervede handikapp; det stive benet. Da denne erkjennelsen nådde bevisstheten slo angsten ned som en ørneklo i mellomgulvet, han kjente prikke helt ut i fingertuppene – mens adrenalinet flommet som glødende lava oppetter ryggraden, og satte seg som en ildkule i nakkegropa. Men Bror visste han måtte prøve å holde hodet kalde – for dem alle.

Etter raseriutbruddet var Dam på en time-out. Det virket som alkoholen igjen fikk overtaket, og han gled inn i en stupor der han ble stående svakt svaiende og se dumt fremfor seg – med lett sammenknepen munn, og underleppen skjøvet fremover. Han trengte tydelig vis en pause fra den mere ubehagelige delen av det hvirkelige liv. Ungene fortet seg å rydde sammen resten av maten, talerkener og spisebestikk. De håpet fortsatt at han ville finne det for godt å gå – slik at de kunne komme seg hjem, og bort fra dette galehuset. Hytten hadde bare en inngang – mannen sperret veien, og de turte ikke prøve å snike seg forbi. Ingen av dem hadde mobil-telefon – slik at de kunne ringe noen etter hjelp. Den lille mannen, som var like møkk-lei denne importerte fylliken som de andre, mannet seg opp til å ytre noen ord: "Hva gjør vi nå?" – spurte han, henvendt til Bror, med et bekymret ansiktsuttrykk. "Og hvorfor står han bare der som en annen jævla idiot?" "Ja, hva gjør denne tullingen her i det hele tatt? – returnerte Bror, i en ny og fandenivoldsk tone.

                            Del 5

Begivenhetene som førte ham hit, sammen med disse menneskene, akkurat denne kvelden, var selvfølgelig et utslag av skjebnens mangeslungne luner og uransakelige veier. Men den direkte bakgrunnen og foranledningen til at Dam nå sto i denne stråhytten, inne på området til en fruktfarm et sted i den sydlige delen av kongeriket Thailand, mer enn tusen kilometer fra Mekong-flodens bredder – som en forfyllet, tilsjasket og stupid utgave av sitt alter ego – var i utgangspunktet ganske enkel. Mafiaen hadde utstyrt ham med flere tusen yaba-piller – delt opp i mange mindre pakker, kamuflert i emballasjen til forskjellige dagligdagse fødevarer – og deretter plassert i en vanlig reisebag.

Selv om han hadde drevet mest med grensesmugling hadde han gjordt slike leveranser tidligere, mere lokalt – og hadde også reist noen få ganger til Bangkok, men dette var første gangen han var så langt hjemmefra. For ikke å snakke om; i Syd-Thailand. Han var ikke særlig lysten da sjefen hans, Somchai, kom og ba ham ta turen. "Hvorfor i helvete vil du at jeg skal dra den lange veien?" – spurte Dam litt snurt. "Du skylder meg" – svarte sjefen smørblidt. "Er det ikke alltid slik?" Somchai var en liten og tettbygd mann med stor mage, som bulet som en oppblåst ballong under en alt for liten t-skjorte. Den store hårmanken, som hang på hodet hans som en pålimt parykk, fikk han nesten til å se litt komisk ut – men han var alltid smilende og blid – selv når han var sint. Derfor var det vanskelig helt å vite hvor man hadde fyren, og følgelig heller ikke lett å avslå oppdrag man ble satt til. "Kan ikke Dom ta seg en tur, han har vel ikke mye annet å gjøre enn å smøre snurrebassen? – spurte Dam sarkastisk. "Jeg skal dra til søstra mi og reparere motorsykkelen hennes." "Dom skal på elva – og kjenner jeg søstra di rett har hun bare glemt å fylle bensin" – flirte den korpulente. "Dette er noe jeg må få gjordt så fort som mulig – som en vennetjeneste. Det er noen jeg skylder. Er det ikke alltid slik? – sa Somchai skøyeraktig, og blunket. "Dessuten kan du ha godt av å se hvordan de dyrker gummi der nede på flatbygdene – og du har jo alltid sagt at du vil se havet. Så reis og smak på saltvannet – så kan du samtidig se om du finner ei sånn farang-dame uti der, som du kan slikke på. Det skal jo være så mange av dem der sørpå." – lo han, så magen disset. "Kom bortom en tur i morgen, på formiddagen – så skal vi snakke mer om saken." Samtalen var over. Somchai startet mororsykkelen, og dro i gang på tredje-gir, mens den skjente avsted under vekten av ham. Joda, det stemte; Dam hadde aldri sett havet – og kunne jo bruke anledningen til å få seg en liten ferie samtidig. Tenkte han.

Dam og Dom hadde kjent hverandre lenge – og var nesten som brødre. De hadde dyrket vennskapet gjennom oppvekst og skolegang i hjembygda. Senere hadde de vandret mang en smal sti sammen. Dog ikke i bibelsk forstand – eller buddhistisk, for den slags skyld. Men heller langs de tråkkene som snodde seg i ulendt terreng fra Mekong-floden, og innover i landet. På tross av det gode vennskapet var de ulike som natt og dag. Mens Dam var mere kantete og langlemmet, med litt grove ansiktstrekk, var Dom nettere og mere atletisk bygget. Ikke nok med det; han hadde en svært utadvendt natur, og var populær hos jentene. Det hadde han alltid vært. Det var vanskelig å unngå og merke seg at han var en vakker mann. Nesten dame-pen – med sitt lange svarte hår, som han ofte bar i en hestehale. Dam hadde mer enn en gang vært litt misunnelig på Dom for hans naturlige fortrinn. Mens han selv måtte oppsøke kvinner som hadde spesialisert seg på å frigjøre menns oppsamlede seksual-energi mot en avtalt pengesum, kunne Dom velge og vrake i damer som gjorde jobben vederlagsfritt. Noe som var en sannhet med store modifikasjoner, i det han ikke uventet hadde klart å avle frem et par unger, som han visste om, og som mødrene stadig var etter ham for å søke økonomisk kompensasjon for.

Som det ofte kan skje i slike tette vennskap; for et års tid siden røk Dam og Dom uklare. Dette hadde ingen ting med kvinnehistorier å gjøre – men var direkte relatert til den geskjeften de hadde valgt som levevei. Dom hadde fortalt Dam at han trengte å låne 40 000 bhat, for å holde disse påtrengende alene-mødrene fra livet, slik at de ikke gikk til politiet – som de hadde truet med. Men den ufrivillige barnefaren klagde sin nød så inngående og overbevisende at Dam fant det umulig å la være og hjelpe ham – ikke minst siden det var hans beste kompis. Han måtte bruke alle de pengene han hadde klart å legge seg opp. Det Dam ikke visste på det tidspunktet var at hans venn og våpendrager hadde underslått den samme summen fra en leveranse han hadde gjordt for Somchai. At Dom drev med illegal gambling og pengeutlåning var selvfølgelig ingen hemmelighet for hans fortrolige kompanjong, men han ville ikke at noen skulle vite at han hadde gjeld – i allefall ikke at han hadde gjeld til politiet, som ville ha sin del av gevinsten, i bytte mot å la ham være i fred. De hevdet nå at de ikke hadde fått det de mente å ha krav på – et krav de rettet mot ham personlig, siden det var ham som sto som leder for selve spillingen. Det hadde den siste tiden også vært problemer med å innkassere utestående lån – og kasino-bestyreren var klar over at om han ikke skaffet de 40 000 omgående kunne det bety katastrofe for ham selv og hele geskjeften. Også her hadde han folk over seg, som ville klandre ham om de fikk uventede problemer, og tap av inntekter – så mye sto på spill. Han trengte pengene fort – og så derfor ingen annen utvei enn å snyte Somchai. Det skulle jo selvfølgelig bare være et lån – men ettersom det tok lengre og lengre tid å skrape sammen bhat’ene han skyldte, økte også presset fra Somchai om å få oppgjøret for leveransen. Så da han ikke hadde flere unnskyldninger på lager var det ingen andre å gå til enn Dam.

Selv om Dam gladelig lånte bort sparepengene til sin gode venn regnet han ikke med å få dem tilbake med det første – men håpet og forventet alikevel at lånet ville bli returnert innen rimelig tid . Om de hadde langt mere penger mellom hendene enn folk flest kunne drømme om, var 40 000 bhat tross alt et større beløp. Summer i denne størelsesorden var det bare mafia-topper og andre bakmenn som kunne slå om seg med til daglig. Gjennom årenes løp hadde han generert betydelige midler. Disse pengene var etterhvert investert på forskjellige måter – enten som bidrag til familien, oppkjøp av eiendom, eller rett og slett tullet bort på dop, gambling, karaokebesøk og damebekjentskaper. Det var imidlertid svært viktig at pengene ble brukt på en slik måte at det ikke tiltrakk seg nødvendig oppmersomhet fra lovens håndhevere. Særlig når han ikke kunne vise til en legitim inntektskilde utenom – og det var slettes ikke alle politifolk som lot seg bestikke. Så for ikke å ha en alt for fet bankkonto, var mye av pengene syltet ned på forskjellige måter, og dermed vanskelig å få frigjordt på kort varsel. Etter en måneds tid begynte Dam å ymte frempå overfor Dom om lånet han hadde utestående. Ikke fordi det hadde noen hast, men mere for å minne debitoren på det faktiske forhold – selv om det var lite sansynlig at han skulle ha glemt det. Dom var flink til å snakke for seg, og hadde alltid plausible og velfunderte forklaringer på hvorfor det ikke var mulig å oppfylle forpliktelsen – også i ukene deretter. Etter to måneder begynte Dam å bli utålmodig, og gikk hardere ut overfor vennen – men uten resultat.

Men så en dag hendte det imidlertid noe trist; Dam’s bestefar falt plutselig om med en større hjerneblødning. Noe som raskt ble konstatert av det lokale sykehusets eneste lege, som tilfeldigvis var på vakt da han ble brakt dit så fort det lot seg gjøre. Medisineren kunne lite foreta seg annet enn å gi medikamenter, og håpe på det beste. Tidsfaktoren var svært viktig i slike tilfeller, da skadene ble større jo lenger tid det gikk uten inngrep for å stoppe dem i og utvikle seg. Å få ham til et større sykehus, der det var muligheter for operasjon og bedre behandling var mulig, men kostet penger. Dam følte seg frustrert og maktesløs – og han visste at familien ventet at han skulle hjelpe til med økonomisk støtte i denne situasjonen. Rett og slett fordi han var den eneste av dem som hadde penger å bidra med. Og det var ikke noe annet han heller ville – men nå hadde han altså lånt bort de pengene som var spart opp. Han visste ikke helt hva han skulle gjøre, men klarte neste dag å skrape sammen nok til å få bestefaren sendt til provins-sykehuset. Det var alikevel ikke tilstrekkelig til at det kunne settes i gang medisinske inngrep – for legene vegret seg så lenge ikke tilstrekkelige midler ble betalt i forkant. Som ikke det var ille nok; siden tilstanden viste seg å være svært alvorlig begynte legen å ymte frempå om at hvis det var familiens ønske om at den gamle skulle få en verdig avslutning på livet, skulle det ikke han stå i veien – snarere tvert imot. Han forespeilte dem bestefarens fremtid, om han overlevde, som en tilnærmest vegetativ tilværelse – med den belastningen det ville medføre for familien å ha en hel-kontinuerlig pleietrengende å stelle tjuefire-timer i døgnet. De tilstedeværende slektningene var lammslåtte, og motsatte seg høylytt et slikt uhørt forslag. Det var åpenbart at sykehuset ikke var særlig oppsatt på at unødig sengeplass skulle opptas av pasienter det ikke lenger var noe håp for – og at de faktisk prøvde å kaste ut gamlingen. Tilsiktet eller ikke; i allefall virket dette som et pressmiddel overfor pårørende i slike situasjoner. Enten la naturen gå sin gang, med eller uten kjemisk hjelp, eller hoste opp penger til mere intensive inngrep – selv om de strengt tatt ikke var nødvendige. Dam begynte å bli fortvilet – han var glad i bestefaren, som var den eneste som ikke hadde gitt etter for hans nykker i barndommen. Noe som gjorde at han var den eneste personen han i voksen alder følte nærhet og respekt for. Han lot resten av familien fortsette å skjelle ut legen, og sjåkket i vei mellom radene av sykehussenger. Lukten av urin, desinfeksjonsvæske og mat satt i neseborene, uten at han lot seg merke av det. Ute i fri luft satte han kursen mot motorsykkelen, kastet seg på den, og for avsted. Nå skulle Dom bli nødt til å betale gjelden tilbake – om han ville eller ikke.

……fortsettes,-

Tips oss hvis dette innlegget er upassende