VIN – HELLIGE KUER – OG LYSERØDE ELEFANTER

Leste nettopp en overskrift i en blogg: "Alkohol fører til kreft" – og gapskratten tok meg. Ikke fordi dette egentlig er noe å le av, men fordi det dukket opp en tankerekke av assosiasjoner til det jeg opplever som tøv, svada, dobbeltmoral, utnevnelsen av "hellige kyr", under-/overfokusering og all generell idioti som kan relateres til forhold rundt stoffet etanol – eller alkohol.

For ikke å snakke om når dette blandes og behandles med en rekke forskjellige andre komponenter – og blir gitt navn som f.eks; whisky, cognac, aquavit, likør – eller skapes i en prosess til vin og øl. Etter bare å ha lest overskriften: "Alkohol fører til kreft" – tipper jeg innholdet er i en av to kategorier; "Alt er farlig – noe skal vi jo dø av" – eller; " Enda en bekreftelse på fordelene ved totalavhold."

Fortell oss noe vi ikke vet, tenker jeg så. Forskjellige "avsløringer" om alkoholens skadevirkninger dukker opp med ujevne mellomrom. Ofte etter at media har fokusert på hendelser og begivenheter, eller medisinske/sosialmedisinske forhold, som knyttes til inntak av alkohol.

Det er selvfølgelig viktig å gjenta objektiv og saklig informasjon for nye oppvoksende slekter – med skole og hjem som hovedansvarlige distributører av slike opplysninger, og media som viktige suppleringskilder. Men etter å ha levd noen år trigges bare lattermusklene ved synet av av overskrifter av typen: "Alkohol fører til kreft."

Å, jasså, har du hørt noe om det? – tenker jeg. Som var det en sensasjonell verdensnyhet hver gang denne slags informasjon tilføres offentligheten. I mellom hver gang vi blir konfrontert med smørbrødlisten av alkoholens skadevirkninger virker det som vi nullstiller underbevisstheten, og fortrenger alt som måtte være igjen av det vi ikke orker å tenke på.

Om alkohol ikke hadde den sosiale status stoffet har opparbeidet seg gjennom århundreder, om ikke lenger, ville det ha blitt forbudt på timen – hvis det hadde blitt vurdert etter de samme kriterier som andre giftstoffer vi eksponeres for. Etanol er et av de mest giftigste og farligste stoffene vi heller i oss av egen fri vilje – og mange langt mindre farlige substanser fyller forbudslistene.

                                          

Som tidligere verneombud vet jeg at alkohol er klassifisert sammen med tynnere og malingsfjernere, som lynol og terpentin – med samme type kjemiske egenskaper, og identiske skadevirkninger  på hjernen og resten av kroppen. Den eneste forskjellen er tidsperspektivet på hvor hurtig skadene utvikler seg. Sånn sett er det i prinsippet ikke stor forskjell på å sniffe lynol og å drikke alkohol.

Sniffing er det totale lavstatus – mens det å  nyte en bedre rødvin er kultur. Et sånt bilde kan være morsomt å ty til – men det er liten tvil om at vin, og særlig den røde, er blitt en slags "hellig ku".  Et image som noen av en eller flere grunner har klart å prente inn i vår bevissthet. Om noen form for alkohol fortjener betegnelsen kultur må det i såfall være øl – vin er kultus, som dyrkes i en engere krets av ønologer, gourmeter, feinschmeckere og helt vanlig snobb – eller de som vil være det, ved å etterape noe de har sett på tv eller i et magasin. Det er ikke vanskelig å gjøre seg interessant i forhold til vin; hold glasset i stetten, lukt, slurp, gjør noen grimaser med munnen og påstå at det smaker kork – og voila, du er salonfähig!

Dessuten skal vin – og igjen, den røde spesielt – i moderate mengder, frembringe god helse, og et langt liv. Kan hende det – men for meg er denne væsken ikke stort mer enn et lumskt giftstoff "pakket inn i" druesaft -  som man blir mer eller mindre susete i hodet av. Slik det ofte er innen vitenskapen – den ene dagen publiseres sannheter, som neste dag motstrides. Om det er slik at disse druene har slik en helsebringende virkning – som jeg selv også er overbevist om at de har – hvorfor ikke bare drikke dem presset slik de er? Nei, det må være alkohol med – hevder forskere, som like godt kan være kjøpt og betalt av vinprodusentene.

Jeg har heller aldri skjønt vitsen med å forstyrre smaksløkene ved å drikke alkohol til mat. At symbiosen mellom mat og vin har fått et nesten (?)vitenskapelig tilsnitt er bare et triks som gourmet-kokker har funnet på som en unnskyldning for å sveive rundt med gryter og kar og samtidig være på en snurr. Noe som historisk sett trolig har vært bakgrunnen for at de edle dråper har havnet  i maten i utgangspunktet – da som en arbeidsulykke.

 Hadde det ikke vært for alkoholens bedøvende og avslappende virkning ville vinen ikke hatt annen status en vanlig druesaft. Ikke en kjeft hadde giddet å skrive lærde intrikate volumer om dette skvipet - krydret med franske gloser.

Selv om det er blitt ulovelig å reklamere for alkoholholdige drikkevarer har vin, av overnevnte grunner, klart å oppnå en særstilling som ikke er andre lignende produkter forundt.  Vin kan omtales i diverse media med bilde og produktnavn – men det kalles da informasjon. Ikke reklame. Ikke minst i VG.

Dette bildet er trykt i VG – og er informasjon – ikke reklame, og dermed lovlig.

Hvorfor kan det ikke informeres tilsvarende om tobakk? Eller  hvorfor trykkes det ikke advarsler på flasker med alkoholholdig innhold, slik som på røykpakker? "Røyking dreper" – står det, noe som er en tøying av sannheten. Det burde ha stått: "Røyking kan drepe", i såfall.

Dette er informasjon – ikke reklame, og dermed lovlig. I følge enkel logikk.

Hvorfor blir vi forskånet fra å lese: "Alkohol kan drepe"?  "Alkohol kan skade fosteret – gi hjerneskade – skrumplever – kreft – gjøre deg til en høyrøstet aggressiv kranglefant av en idiot som lager kvalm i drosjekøer, banker kona, lager uhygge for barna og splitter hjem og familie – kan gjøre at du kjører i fylla og skader eller dreper deg selv og/eller andre – gjør at du havner i fengsel, og i siste fase ender i dilirium med blålys til nærmeste sykehus eller kirkegård?" Hvorfor har vin, og særlig den røde, blitt slik en "hellig ku"?

 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende